For fire år siden fant vi drømmestedet. Et passe stort førkrigshus med masse sjel, og det beste av alt - to mål med gress, busker, store trær og rester av gammel hageglede. Etter å ha flyttet inn tidlig på våren, ble hver dag fylt av gledelig overraskelse etterhvert som gamle stauder og nytteplanter våknet til liv utover forsommeren. En hel rabarbralandsby åpenbarte seg nedenfor huset, Iris og Akeleier tittet frem fra vissent gress, og til min store glede - ved siden av en stein på tunet åpenbarte det seg en stor klynge deilige, søtrosa Peoner idet sommeren var på sitt grønneste. Min favoritt! Nå er dette blitt ett av årets definitive hage-høydepunkter for meg, og det er like spennende hvert år å telle hvor mange det kommer til å bli. Hver eneste vinter gleder jeg meg som et lite barn til å vandre barføtt rundt i hagen, og betrakte, utforske og - smått om senn - forbedre det botaniske mangfoldet dette lille Eden har å by på. Jeg gleder meg til å plukke bringebær fra de halvville buskene bak huset, se at Amerikahagtornen først får skjøre, hvite blomster, så knallrøde, blanke bær. Hvit og lilla Syrin side om side. Den heftige, hastige blomstereksplosjonen på Brudespireaen. Alpeklematisen ved postkassa... Valmuer, Iris, Floks... Det er som å treffe igjen gode venner du ikke har sett på en stund, som du har savnet skikkelig! Jeg kan nesten ikke vente til snøen blir borte, og de første, irrgrønne spirene fryktløst og optimistisk jobber seg opp gjennom fjorårets gressrester... I mellomtiden, til varmen er her, lunker jeg kropp og sjel med solbærlikør fra tidligere hagehøster, og ser fram til jeg kan nyte den barføtt under en slørkuppel av hengebjørk. Med katten luskende i buskaset. Aaah, sommer...
Fra Ms. Djupsand
